En Dåre Fri – Beate Grimsrud

Har nettopp lest Beate sin bok En Dåre Fri. Boken kom ut i 2010 men jeg leste den først nå. Er så bra at jeg bare må melde om den.

Man åpner boken og skjønner raskt at her er er det bare å holde seg fast. Beate tar et godt grep rundt hodet mitt og begynner å lirke ut hjernen min. Hun holder den i hendene og klemmer den inn i hodet på Eli og smelter oss til ett. Herfra kjører vi sammen. Men jeg får kun lov til å observere. Det er hennes hender er på spakene selv om det ikke tar lang tid før jeg skjønner at det er flere som ønsker å tukle med disse. Vi er ikke alene i førerhuset. Espen, den lille gutten, melder seg tidlig. Så kommer Erik. Så Emil. Og til sist den fasjonable kunstnerprinsen Eugen. Alle med sin distinkte karakter og alle med sin egen lille agenda. Denne lille buketten forsøker intenst å diktere hvordan Eli skal håndtere spakene til sitt eget liv og det er langt fra bare gode råd som flyr veggimellom der inne i førerhuset.

Tvungen psykisk helsevern, tung medisinering og støttekontakter preger mye av livet og boken. Side etter side legges dette skjøre men fragmenterte mosaikkbildet som er Eli ned. Alle bitene svirrer rundt og hun forstår ikke guiden som samfunnet har laget for rekkefølgen og mønster for hvordan bitene bør limes sammen. Hun observerer det men har andre ideer om hvordan alt henger sammen. Hun er omgitt av gode venner som hjelper henne på veien og hun har ett overtak. Å skrive. Når Eli rømmer inn i sitt lille skriveunivers er det hun som har kontrollen. Selv med dysleksivansker. Her når ikke de 4 guttene henne og hun er alene. Her får hun være i fred med sine synspunkter og måte å se verden på.

Beate skriver i jeg form. Men hun heter Eli. Akkurat det føles som å skalle hodet ned i boken fastspent i en tvangstrøye, gaffet fast til krakken, med munnen teipet igjen. Du er limt fast til tivoli Eli helt til boken er ferdig. Dette bidro til at jeg følte meg sånn passe innlagt under hele lesingen men er det nettopp det som også gjør boken helt genial. Man kommer svært tett innpå en person med store psykiske utfordringer, som vandrer fra det herlige sprelske impulsive til et funderende mørke uten forvarsel og på sekundet. Jeg tør ikke røre tanken på hvor mye hodearbeid det må ha vært å få til denne boken…

Jeg vet det lurer et lite spørsmål om hvor selvbiografisk denne boken er siden hovedpersonens livslinje følger Beate sin egen med stor nøyaktighet, i hvert fall de offisielle merittene. Dette gir noen artige øyeblikk, som der hvor Eli snakker om en bok hun vil skrive om livet sitt, en bok du får en følelse av at du allerede sitter med i hendene. Det er egentlig ikke så viktig hvordan dette kom til men kan forklare hvorfor det virker så troverdig.

Beate har her åpnet en lite revne til en parallell psykisk verden som du som leser får førstehåndsinnblikk i. Om du ikke allerede har lest den så se frem til en nydelig og fullstendig sprø bok som kiler i hjernen lenge etter at siste side er lest ut. Det blir flere bøker av Beate på leselisten fremover!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s