Hellfest 2016

I år bar turen til Clisson i Frankrike og Hellfest! Meg selv og hubby Petter, hans bror Kim og lady Silje + gutta fra bandet Vingulmork Martin og Simen, hadde tidlig staket ut turen. Nå var dagen her…

Vi dro fra Gardemoen torsdag. Her traff vi ikke overraskende på en del artsfrender, dvs folk med skjegg, mage og en obskur svart t-skjorte med snirkleskrift. Graspop var satt opp samme helg som Hellfest og snart var vi alle sammen skyflet inn på hver våre fly med destinasjon Belgia og Paris. Til stor entusiasme for fotballidiot Petter fant vi en kjent isse ved siden av oss på flyet.

Vi skulle sove i Nantes under festivalen da det å få plass i Clisson innebar bestilling skuddår i forveien og noen liter blod. Fra Paris til Nantes gikk det bokstavelig på skinner. Franskmenn kan tog. Noe murring ble det likevel da det ble klart at SNC ikke serverte øl på toget pga EM. Men med tanke på inntaket som kom til å komme denne helgen så klarte vi 2 timer uten.

Nantes – nesten der!

Martin og Simen sitt hotell lå først på veien. Dvs et faktisk hotell per definisjon. Så kom turen til vårt. Hotel De Bourgogne. Vi befant oss med ett i et kråkete brokadelandskap i kornblått og damask. Et ganske slitent etablissement fra Napoleonstider der oppussing og nye impulser tydelig ble jaget ut døren med sopelime. Her residerte søstrene Knokkel og Monokkel. Navn på reservasjon ble bedt om. Istedet for å taste dette inn på en PC ble en enorm svart skinninnbundet bok med sirlige føringer i fjærpenn høytidelig brettet opp på disken. Monokkel myste gjennom brillene og skrapte den tykke skrukkete neglen nedover linjene og fant Hansen. Potters sorting hat bestemte hvilken dunkel krok av dette losjementet hun skulle stue Kim og Silje. Så kom turen til Hansen nr 2. Men da stokket det seg fullstendig. To stk Hansen. Det stod ikke i innføringen til søster Monokkel og hun kalte i luren etter søster Knokkel. Knokkel hastet inn i langt skjørt og kneprete sko. Hun fant riktignok en til som het Hansen. Men han het Terje Hansen og var booket med et singelrom. Feil fornavn og antall. Nå krøllet det seg alvorlig i mamelukken til søster Monokkel. Hun fyrte opp IBM dypskjermen fra 1998 innerst i kvistværelset og begynte å hakke løs med en finger. Knokkel finleste dødehavsrullene som lå under disken. Men nei. Petter het Terje og jeg hadde ingenting der å gjøre. At vi hadde bestillingen på vår nymotens mekaniske ur med skinnende skjerm ville hun ikke høre noe av. Etter en litt høylytt seanse på franskengelsk med innslag av visse norske begrep på varme steder og reproduksjon fikk vi til slutt Terje sitt rom. Terje satt nok sikkert og koste seg på vårt. Uansett. Dette kråkebolleslottet var det vi skulle tilbringe minst tid på så det fikk være. Nå var vi klare!

Fredag!

Toget til Clisson tok en halvtime. Vel fremme på stasjonen fikk vi en smak av franskmenns fantastiske koordineringsevne med omtrent én shuttlebuss med plass til 8 som skulle frakte 200 nyankomne fra toget opp på plassen. Det tok en god stund før vi fikk plass. Men her var det øl å få så da tåles det meste. De første regndråpene som senere skulle hagle over oss begynte å melde seg. Men nordmenn som vi er og eldre enn sist festival så hadde vi med oss støvler og fullt regndekke så dette skulle ikke hindre oss i noe som helst.

Omsider fikk vi plass og oppspilte ble vi satt av i den lille plassen Hell City Square som ligger utenfor festivalområdet. Her fantes barer, merch markeder og metalbarbershop og Dr Martins pub. Alt man trenger for å slå ihjel en time med noe godt i glasset. Men det fikk vente. Nå ville vi inn og vi stilte oss bakerst i den enorme køen som snodde seg inn på festivalen. Her fikk vi også slått ihjel en halv mannsalder men stemningen var upåklagelig, spesielt da det også her var ølsalg i køen.

Inngangen var en enorm konstruksjon som så ut som et transylvansk rockeslott. En nazi-zombie sørget for frisk stemning med allsang og franske nidviser under hele køtiden. Vi sneglet oss stadig nærmere og kunne snart skimte noe av plassen der inne. Med ett var det vår tur gjennom kontrollen og Hansen ble  pattet på magen av en smilende bamsevakt som måtte forsikre seg om at den var ekte. Vi var inne. Her åpenbarte det seg en enorm plass med scener overalt. Her var scener for de store, for metal, for doom, stoner og for de mer hardcore og punk. Foran disse stod svære forseggjorte barer i rustent metall med ornamenter over hele toppen. Et stort tre i vridd brunt metall tronet over plassen  med Hellfest stavet i greinene.

Ved siden av oss stod inngangen til en magisk liten skog med en skallemann og nymfe i tre. Musikken brølte allerede fra alle kanter og bare blide metalfolk var å spotte så langt øyet kunne se. En snikende lykkerus begynte å melde seg for hele følget. Akkurat da fikk det være med knokkelsøstre, 1 meter seng og fransk koordineringsevne. Dette skulle være vår vugge i 3 hele dager og fra nå sulle vi pepres med digg musikk og god stemning.

Først ut var Nashville Pussy. Vår egen lille tykkfalne, svette måne- og bartefrans; Blaine Cartwright inntok scenen i boots og sterk formiddagspromille. Hans to frekke sørstatsmuser dro i gang med sin skitne og skeive whiskyrock og fikk med seg et tørst publikum på allsang. Det hele endte i skål med en halvliter Blaine helte oppi sin velbrukte klamme hatt og drakk. Fantastisk! Så splittet vi lag da Vingulmorkgutta skulle til de ytre svarte grenser for noen demoniske gitarvarianter på metal og doom scenene. Vi andre fikk med oss Shinedown og noe fælt coverbad som het Le Bal de Enrages – alvorlig talt, kan du ikke basslinjen på Ace of Spades så la vær å spill låten! Lady Halestorm leverte, ihvertfall om man skal tolke den lange masken til herr Hansen. Mistenker at det ikke nødvendigvis var pga den fine bassen. Liten pause i programmet. Vi tok turen opp til Vingulmorkene for å sjekke tilstanden i mørkets avkrok. Og jaggu. Der stod et stirrende avskrelt lik og hylte sakrale nødskrik som om han ble tvunget til  intimbarbering av Donald Trump. Behexen fikk sagt det. Jeg fikk renset ørene, skallen og hele tarmsystemet. Takk for den.

Fast føde.

Hellfest er en liten gastronomisk Michelengsufflé med 5 stjerners gourmandbib sammenlignet med visse andre frityrstekte engelske, tyske og danske festivaler man har traktert i årenes løp. Her var en egen liten skinkebod, utsalg av pølser. Tapas, ost, Argentinsk kjøtt, bod med kaninfor til veggiser og egen stor vinbar med tilhørende rekreasjonsområde med gress og små avenytrær. Only in France! Over plassen voktet Lemmy med autoritet. Må innrømme at etter man har vandret i 30 årene en stund så smaker litt komfort på festival ekstra godt.

Velfylt av skinke og ost gikk ferden videre til Anthrax. Her satt Martin for det meste på bakken og prøvde å ta livet av seg. Mest på grunn av liten interesse for bandet. Men til og med storfan Simen var ikke videre happy så Martin fikk slippe etterhvert. Vi fikk med oss litt av Killswitch Engange. Men så var turen kommet til Norges egne lille homoerotiske bastard: Turboneger. Man kjente litt norsk stolthet der alle vester med Turbojugend klistret bak stod på alle andre morsmål enn norsk og kauket med. Stor stas!

Så fulgte Jamey Jasta og Hatebreed. De var i toppform og leverte hele ostedisken med låter. Da undertegnede fikser Volbeat like godt som varm øl og majones ble jeg med Vingulmorkene opp til metalhjørnet. Her entret Korpiklaani scenen. Gudhjelpe. Finsk Trekkspill og fele i metallfusjon. Heller ”Ernie and Bert” vokalen til Volbeat. Ja ja. Alt er ikke gull.

Så gikk det i ett. Overkill. Dropkick Murphys og Rammstein! All hail! Hele plassen var smekkfull. Till Lindemann så ut som sin sedvanlige blanding av Gollum og tysk nazigynekolog og serverte sin velregisserte eksplosjon av raketter, sveisemaskiner, gitarslegger sammen med en noe foruroligende stemmeprakt. Vi grovregnet at det gikk med et halvt norsk statsbudsjett bare i pyro, noe som aldri blir feil! Kim stakk 4 meter for å kjøpe øl og ble først sett dagen etter. Så var det Offspring, litt Abbath og så var det hjem. Hjemturen tok bare 3 timer. Jeg skal la være å fortelle om hvilke scener som utspilte seg her men lite tips: still deg i busskøen med en gang. Selv om shuttlebussene selv sier på dagen at de kjører til Nantes for 15 Euro og til og med har skilt som sier dette på siden, så gjør de ikke det. Overhode ikke! Ytterst festlig å stå timer i kø for å finne ut av det…

Lørdag!

Vi hadde store planer om å få med oss Entrails som første band. Men da vi ble vekket av Hellfestappen som varslet om 15 min til dette bandet startet, gikk det opp for oss at med mindre søster Monokkel hadde en magisk sopelime i kisten under IBM skjermen så utgikk dette. Frokost ble inntatt ved stasjonen med digg omelette og Croque Monsieur. Her kunne Silje opplyse om å ha sett to tvillinger med langt svart hår i silkeblå kjoler og unge på trehjulssykkel i gangen i natt.

Det ble kø idag og for shuttlebuss. Men nå var det fravær av pistrete regndråper og varme solstråler fant veien gjennom et tynt skylag en gang i mellom, perfekt festivalvær. Klok av skade hadde samtlige i køen tatt med flytende niste som denne herren med konjakk i kikkerten.

Etter shuttlebusskø nådde vi opp til området så vi rakk siste delen av Fleshgod Apokalypse. De hadde med en nøtteskrike på operavokal og vred av seg et skikkelig kult show. Entombed var også fett, men slet litt med dårlig lyd i teltet. Det var de dessverre ikke alene om. Dokø preget mesteparten av Sick of it all for min del. Fikk med oss litt alvorlig gitarplingplong fra Satriani og noe gutturale skrik fra Disturbed før vi tok veien gjennom den magiske skogen og til Warzone. Hellfests kuleste sceneinnrammeing! Rusten fengselsmur med piggtråd og en bakke opp bak med gress og bed fullt av gress. Og sagflis. Ja. Sagflis. Det er mulig franskmenn har sans for det estetiske men her gikk det grovt i veien for det praktiske. Toy Dolls kom vel så vidt i gang før vi så den bleke rassen til en supporter nederst foran som ba om å få splintret den full med flis. Og det fikk han. Og alle andre. Hele tiden. Det gikk fullstendig til Defcon 1 under Bad Religion da folk begynte å bruke ølpitcherne for å samle opp nok flis for å kaste. (Sender en varm tanke til damen med stort krøllete fint hår som stod foran meg som sannsynlig måtte barbere av seg alt håret etter denne seansen.) Konserten var likevel en total fulltreffer.

Resten av gjengen dro på Twisted Sister , men jeg måtte bare få med meg Fu Manchu. De leverte som bare det i sine velbrukte gensere fra 1992. Jeg traff resten akkurat tidsnok til det formidable fyrverkeriet som sprengte hele himmelen akkopagnert til toner av Motorhead og Lemmy. Phil Campbell var der og ga en kul liten tale til ære. Flotte saker!

Jeg og hubbyen tok en tur for å se den noe hypede filmen Gutterdämmerung. Litt skuff. Svart hvitt effekter og kjente rynkete fjes med vinger i langdryge stumfilm-passiarer hvor man sikkert skulle tenke over et eller annet viktig her i livet. Men akkurat da suste fortsatt Fu Manchu og en dagsrasjon med beger gjennom skallen så dette stykket falt litt pladask rundt undertegnede og samboer. Men så kom Korn og røsket tak, heldigvis med en del gamle låter denne gangen. Så stod vi  i igjen i busskø. Uten omveier denne gangen.

Søndag!

Igjen blir vi vekket av Appen, ”MunicipalWaste in 15 minutes!”. Den gigen utgikk derfor med lave fyllesjuke kneløft. Hansen hadde fått på skrustikke-hjelmen og undertegnede led i den lille sengen med laken, fleeceteppe og varmedyne hvor kun lakenet var vasket siden Bastillen stod og søster Monokkel fortsatt var en ung sprek 176-åring. Seriøst, hvorfor disse lange pølseputene og fravær av dyne med trekk?? Det fikk være, dette var siste dagen, men også den helt klart feteste dagen! Var vanskelig å ikke larve rundt av glede i pygmesengen til Petters store fortvilelse. På vei ut døren holder jeg på å kræsje med en prest i full fart innover i gangen med trekors og vievann.

De bandene vi skulle se startet sent så vi tok en liten rekognosering på den lille oppsatte metalbyen som ligger utenfor selve festivalen.

Her fant brødrene Hansen og Vingulene en bar gitt. Å heisann, de serverte visst Jack og Cola her gitt. All shopping off! Mia og Silje fikk dra alene på merch markedet. En time senere med ny Motorhead genser i bagen traff vi på 4 skinnende og karer med glinsende skjegg i baren klare for Slayer.

Papa piggtråd og sølvreven kjørte showet og ga det de hadde trass dårlig lyd. Nå begynte sommerfuglene i magen og vri seg inn i hverandre. Snart klart for Amon Amarth. To store hoder fra et langskip ble kjørt ut på scenen og fuglene begynte å danse i halsen. Ett knegg fra Johan Hegg og undertegnede måtte foran. Fikk her med meg tidenes gig fra første rad. Helt fullstendig overlegent! 

Hodet suste fortsatt så jeg fikk vel med meg Megadeth i teorien men tankene var fortsatt i vikingland. Ett stort savn var at Janes Addiction kræsjet med Ghost. Men det fikk være. Ghost skulle sees! Pave skallemann og resten av de sortkledde Ghoulene leverte så det bruste kaldt nedover ryggen. Så var det grandonkel rockemann sin tur. Ozzy og Black Sabbath. Vår alles lille krokryggede helt som tøfler rundt på scenen og veiver som en liten trollmann. Her hadde Ozzy og resten av gjengen strammet skruen så godt det går og ga oss en uforglemmelig konsert. Han fikk til og med Martin til å danse og da vet man det er bra saker.

Over og ut for denne gang. Fy f…! Proppet av overlegne opplevelser og deilige minner. Finner fortsatt rester av flis i bag, koffert og lommebok men faren er stor for gjentagelse neste år! Kanskje bare et annet hotell… Vel overstått og god sommer videre!

For de som ikke vet hvem Vingulmork er: https://www.facebook.com/vingulmork/