Torkil Damhaug – En Femte Årstid

Hvordan føles det når man har 3 venner. Alle fire av dere gjør noe helt idiotisk sammen. Presser en klassekamerat ned i en mørk kjeller på en nedlagt fabrikk, bolter døren og drar. En fabrikk tjukt innspunnet av grøssende historier om en dødsulykke i 1978 og folk som går igjen. Først dagen etter slipper han ut. Ingen tenker noe mer over en av dere blir funnet død. Venninnen din Ann forsvinner sporløst. Så finner de den siste kompisen din, død. Du vet du har et par hevntørstige øyne på deg, du aner bare ikke hvem de tilhører.

Denne situasjonen blir vi kjent med gjennom Helene tidlig i boken. Vi er i Hammerdal. Et sted på Romerike som ifølge en av karakterene ville tjent som sinnssykehus om noen trakk et tak over. Ann er borte. Likevel følger vi både Helene og interessant nok stemmen til Ann gjennom mye av handlingen. Bjørn, Anns far, jobber i politiet. Fraskilt og med sekken full av dårlig samvittighet for all tid brukt på sin nye frue og to barn på bekostning av sin forsvunne datter. Nå skal han gjøre bot og setter igang en altoppslukende jakt på å finne hvem som er skyld i hennes forsvinning. Men han er ikke alene om å søke oppreising for sitt barn. På andre siden finner Frank Nitter. Far til gutten som ble låst inne. Men der stopper likheten. Frank akkurat har sluppet ut for drap etter å ha sonet på psykiatrisk. Virkelighetssansen diktes fritt etter egen oppfattelse. Alle snakker til han på et overordnet språk bare han forstår og som avslører deres egentlige vilje og ønsker. Disse påsatte ønskene hører i beste fall hjemme i et pestbefengt demondyrkende fangehull fra 1300 tallet. Det blir derfor en obskur oppvisning i hvor langt disse to fedrene vil gå for å hjelpe sine barn. Helene har mer enn nok med å unngå å dele skjebnen til de andre fra hendelsen i fabrikken, selv om det snart merkes at noen helt klart ønsker det slik. Ulykken fra 1978 lurer i bakgrunnen og skal snart vise seg å ha en større sammenheng med nåtiden enn noen først kunne ane.

Det er disse tingene som er fascinerende med boken. Handlingen revner stadig opp og blottlegger underliggende hendelser som kaster nytt lys på historien. Jeg satt derfor spent og flippet meg fremover uten å ha den fjerneste anelse om hvordan slutten faktisk ble. Slet kun de gangene jeg ufrivillig fikk vrengt hele fjeset opp i noen kvalmende grimaser hver gang Frank Nitter figurerte i linjene foran meg. (Jeg håper inderlig han er oppdiktet og ikke et reellt persontilfelle Torkil bygger på fra sin tid som psykiater – i tilfellet; grøss!)

Skikkelig rivende og uforutsigbar bok som spenner deg nok på pinebenken til å ha problemer med å legge den fra deg.

Vel, løp og les 🙂