Djevelmasken – Tom Egeland

Spenn fast tidsmaskinen, her skal det reises.

Tom Egelands siste krimroman spenner seg fra helt fra 1708 og til 2015. Likevel er det kun tre hendelser i dette tidsrommet boken dreier seg om.

I 1708 blir en tysk predikant med okkulte tilbøyelser funnet på kirkebakken i Juvdal. Han har i trollbundet bygdefolket med en gammel babylonsk djevelmaske og tilsagn om evner som strekker seg langt inn i dødsriket. Så blir han funnet på kirkebakken. Død, med gule sataniske øyne, pentagram svidd inn i hver håndflate og liket er omkranset av hovspor i snøen. Det meldes samtidig om syn. Skikkelser lukt rett ut fra helvete lusker rundt i bygda og eksponerer seg for folket.

255 år senere opplever bygda drama igjen. Vi er i 1963. En prest blir sist sett skrikende opp kirketrappen der han roper ut navnet på en eldgammel demon. Rett etter står menigheten utenfor vitne til at presten slenges med stor kraft rett ut fra kirketårnet og ned i døden på bakken.

Dette har skjedd. Men boken starter med en ung journalist som blir funnet død på den samme kirkebakken. Ansiktet er dekket av en djevelmaske lik den fra 1708. Som om ikke det var nok så skrev han på et manuskript om nettopp de to foregående hendelsene i 1708 og 1963.

Velkommen til Juvdal

En bygd, som navnet tilsier, er kjørt lengst opp i et juv,  knugende mellom to berg. Overalt skimtes fjellknauser med skjørtekanten full av tykk huldrete skog. Dette gjør Juvdal til et mer eller mindre koselig bygdeisolat.

Igjen har folk begynt å se syn. Den døde predikanten fra 1708 rusler igjen rundt på kirkegården sammen med andre demoner og mindre hyggelige bibelskikkelser. Vi får et gjensyn med Bjørn Beltø, kjent figur fra andre av Toms bøker. Han sendes av Kripos opp til Juvdal for å trekke linjene mellom disse hendelsene. Kan fortidens mysterier lyslegge noe om journalistens dødsfall? Han får ikke det enkleste utgangspunktet. Den lokale lensmannen ser dette som en isolert hendelse og tillegger Beltøs fagfelt like mye tyngde og respekt som astrologiseksjonen i Se og Hør. Det hjelper ikke at vår bleke albino Beltø er et stabeist og opererer som en blodhund med få eller ingen aversjoner på å sette foten over streken og vri til. Men alt er ikke motstand. Han finner snart hyggelige og mottagelige etterkommere av hendelsene i 1963 som snart avdekker flere ulmende historier under overflaten i bygda. Beltø trekker sammen disse fragmentene og ser snart en sammenheng.

Tom vrenger bygdesjela ut inn. Stille kodeks for oppførsel går på akkord med menneskelige lyster som ikke lar seg tøyle av strenge bibelsetninger eller årstall. Dette river folk ut av sitt lune skinn og avdekker at demonene lusker ikke bare rundt på kirkegården på natterstid. De finnes overalt i bygdefolket og tærer dem i stykker innenfra. Det er med andre ord flere måter å bære masker på, som er mye mer hverdagslige og trivielle enn den mytiske og forsvunne Babylonske.

Boken er spennende men på en annen måte enn andre bøker jeg har lest med Beltø i spissen. Slutten er derfor litt overraskende. Man aner en undergående linje om at menneskets mulighet til å utøve egne lyst og drifter i et lite kristens samfunn synes like vanskelig i dag som for 300 år siden. Spenningen er der, men på en annen måte enn før og kanskje med et litt annet budskap. Verdt å lese.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s